vildeogverden

I havet er alle jenter blå

og alle katter sorte

I dypet hvor alt begynte 

vil alt en dag bli borte

Tidevann og bråtebrann

Tordenvær og og solvarm sand

Alle skal vi dø engang

Og gjenoppstå med vinden

Fuglesang i vårvarm skog

En trøst for menn av jorden

Kattungen som higer etter

kjærlighet fra moren

Mannen føler sorg og savn 

Døyver det i kvinnefavn

Alle skal vi finne fred

i landet uten navn

Sint var du i all din tid

Brann i blåsvart hjerte

Å være mann vil alltid si

å kjenne sorg og smerte

Takle det med sinn av fjell

La det spise seg inn i en selv

Dø det skal vi likevel

Så lev nå mens du lever 

Spikre gjennom skallen

Skjærende angst

Jeg våkner 

Snøblind av frykt

Like irrasjonell 

Som vanlig

At du orker

Er meg en gåte

Bak den blå himmelen

ligger den svarte evigheten

Så stor og skremmende

at jeg gjemmer meg under solen

Selv om den brenner

Jeg orker ikke alltid være kryptisk. Skrive omstendelige ord i tungvint komplekse vendinger. Noen ganger er det enkle ofte det beste, som det heter i ordtaket. Korte ord som sier nok i seg selv. La dem stå alene og runge, har jeg tenkt. Andre ganger leser jeg disse mer infløkte tekstene og tenker at også jeg vil være en slik trollmann med ord. En språkets Picasso. Det trenger ikke rime, kanskje skal det helst ikke det. Selv om rimet ofte tvinger en til å finne nye løsninger, nye ord. Og det er ikke noe å kimse av. Ingenting er som geniale rim. Tenker jeg. Jeg må lese mer. Gode bøker med godt språk. En forfatter som skjønner at språk er musikk. Eller helst flere forfattere. Så man ikke blir ensporet. Gud forby. Jeg har en venn. Det vil si, jeg har mange venner, men jeg har en som er helst spesiell. Han kan det der med ordkunst. Jeg har en moderat mistanke om at han lager noen av dem selv. Og det gjør jo ikke saken verre. Heller bedre. Tekstene hans får mine til å ligne overfølsom tenåringspoesi. Kjedelige, pløsete ord i banale fremstillinger. Helst vil jeg slette alt jeg noensinne har skrevet, begynne på nytt med nye ord. Men det blir ikke riktig. De er det jeg var da. Så la dem stå, ingen vits i å skamme seg over fortiden, den er der uansett. Reisen kan likevel gå videre. En språkreise i ordets kanskje mest bokstavelige forstand.

Jeg har gått meg vill i mitt eget hode
Hvem sine tanker er dette? tenker jeg
og snur meg mot solen
den er den samme
tror jeg
solen er alltid den samme
En rettesnor

Jeg går videre
og tenker
at jammen er det godt vi har solen
stjerner husker jeg aldri hva heter
men solen er alltid den samme

Jeg bryr meg ikke lenger

Alt du var og alt du er

Er borte

Som dugg for solen

En apati

Som balsam for en fillete sjel

Lar hjertet hvile

Frem til neste gang

Snart er de bare skygger

Som skygger skal de stå igjen

Evige minner

Om alt som var

Alt som er

Og alt som kunne vært

Det er tid for ærlighet
sannhet
Vis hvem du er
ikke den du vil være

Er det min tur
er jeg klar
Jeg er ikke redd deg
eller de andre

Skremmer jeg deg
med min ærlighet?
Blir min åpenhet
for mye for deg?

Spill er morsomt
en stund
Men til slutt
fikk jeg nok

Foto: Meg

Du trodde du hadde meg
At jeg var din
Greit
Du fikk kroppen min noen ganger i uken
Men i hjerte og sinn
var jeg alltid langt borte

Jeg avskydde dine kjærtegn
Når jeg skalv
var det verken av lyst eller kjærlighet
Men av motvilje

Alt du så 
Men nektet å se
fikk hatet til å vokse ï meg
og nå
er det alt som er igjen

Foto: Meg